Våre helter av i dag

Som barn oppvokst i et lite fiskevær ute på finnmarkskysten, hadde vi et fritt og spennende liv med mange artige leker. En av disse var å leke redningsskøyta i dårlig vær. Redningsskøyta gikk ut på havet når alle andre båter søkte inn til ei trygg havn. De var våre helter.

I dag, når jeg er kommet til den andre enden av livsløpet, har jeg fortsatt mine helter. I tillegg til de ombord i redningsskøytene har jeg fått nye. I mine vel 30 år som flygeleder ved Banak kontrolltårn, var det en aktør som vi i kontrolltårnet hadde mye med  å gjøre og derfor ble veldig godt kjent med – gutta på 330 skvadronen. Aktiviteter de drev på med og som skilte dem ut fra alle andre –  de trente hele tiden. Det var pick-up, det var nød prosedyrer, det var nattøvelser, sjøredning, søk og redning over land og hav, de drev og trente hele tiden. Resultatet ble en gruppe av utrolig profesjonell og superdyktig fagfolk innenfor sitt yrke.

De har reddet folk fra flåte, fra havarist i ferd med å gå ned i storm og mørke, passasjerer fra cruiseskip langt «huun-i-volt» mot nord. De har søkt etter og reddet savnede personer på hav og på vidde. De har hentet og transportert alvorlig syke og skadde samt fødende. 

En ny anvendelse som redningshelikopteret har vist seg brukanes til, det fikk man se på TV for vel ei uke siden. En fiskebåt var i ferd med å drive på et skjær. Gutta fant på råd, de brukte vinden skapt av propellene til å blåse båten vekk fra skjæret. Flink er bare forbokstaven.

For oss i nord har 330 skv representert grunnmuren i det pre-hospitale akuttmedisinske tilbudet i Finnmark. Grunnmuren utgjør den minst synlige delen av huset. Kanskje er det derfor at den tjenesten 330-skvardonen i snart 50 år har gitt pasienter og nødstedte i  og utenfor fylkets grenser, har blitt helt uteglemt i pågående diskusjon om luftambulansetjenesten i nord. Når veiene var stengt  og flyene ikke kunne operere p.g.a. vinterstormene, da dro redningshelikopteret ut. For befolkningen spesielt i vårt nordligste fylke har de derfor gitt trygghet i hverdagen på mange forskjellige måter. Det hendte at vi i tårnet ikke så helikopteret da det takset ut og tok av p.g.a. snefokk og rokk, vi bare hørte det da det passerte tårnet.

Vi er snare til å peke på mangler som oppstår, men vi er ikke like flinke til å gi uttrykk for takknemlighet til de som aldri svikter og som stiller opp uansett rådende forhold. I dag flys det rundt 250 oppdrag i året fra basen på Banak, mesteparten ambulanseoppdrag. Det er veldig få fagfolk , om noen, som rekker disse opp til anklene engang. 

Nå er det vedtatt å opprette en base for redningsskvadronen i Troms. Det er kjempebra. I forbindelse med lokaliseringsprosessen som nå er i gang, vil jeg anbefale, dersom det ikke allerede er gjort, å inkludere det operative personell i dette arbeidet. Det er aldri dumt å høre synspunkter fra de som vet hvor skoen trykker.

Gutta  og helsepersonellet på redningshelikoptrene er våre samaritanere som alltid er der når det trengs som mest, derfor vil de alltid ligge mitt hjerte nært.