For et lite land er det greit å ha en stor og sterk kompis. Ingen tør yppe seg med en slik venn i ryggen. Værre blir det dersom kompisen svikter.
Når et territorielt tomrom oppstår, vil det alltid bli overtatt av andre. Nettopp det ble bekreftet da president Trump svek sine nære allierte, kurderne. Kurderne er et eget folk uten et land innenfor godkjente nasjonale grenser. Sammen med amerikanske soldater nedkjempet de IS i Syria . Kurderne mister flere tusen soldater i krigen. Som takk ble de sveket og overlatt til seg selv av president Trump. Tyrkerne sto klare og gikk inn straks amerikanerne forlot området. Det kunne de gjøre i visshet om at USA ikke ville reagere.
Et tomrom oppstår ikke kun når noen trekker seg ut. Mistro og tvil kan også skape et potensielt tomrom. Skapes det usikkerhet rundt USA som garantist i forsvar av en alliert, kan det friste et eventuelt nabolandet til å prøve seg.
NATOs artikkel 5 – «En for alle – alle for en», har gitt trygghet for både store og små alliansepartnere i vel 70 år. Den eneste gangen denne artikkelen har kommet til anvendelse var den 11. sept 2001 da USA ble angrepet. Med sitt svik mot kurderne har Trump satt spørsmålstegn om også land innenfor natoalliansen kan bli sveket. Trump har sådd tvilen.
Kan vi virkelig stole på den amerikanske presidenten dersom krisen skulle oppstå?
Når man ser hvilke unnskyldninger Trump brukte for å forklare sviket mot kurderne, kan man begynne å lure. «USA fikk ikke hjelp fra kurderne i forbindelse med invasjonen i Normandie, så da trenger heller ikke USA å hjelpe kurderne», sier han. Han snakker om et folk uten land. Hvor blank kan man bli?
I nord har Norge en nabo som ikke har klart å holde fingeren fra andre lands områder. I Ukraina har han annektert Krim halvøya og støtter opp om separatistene i Øst Ukraina. Også Georgia har fått smake Putin sin appetitt på andre lands territorium. Putin fører en aggressiv utenrikspolitikk og oppfører seg som en bølle overfor sine mindre naboland.
Vi skal være takknemlig for Sovjetunionen sin frigjøring av Øst Finnmark for 75 år siden. Men det skjedde i en annen tid, i en krigssituasjon med andre ledere enn i dag. Putin var ikke født da.
Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 anerkjenner norske suverenitet, og med Svalbardloven ble øygruppen en fullverdig del av kongeriket Norge. Loven etablerte også Svalbard som en økonomisk frisone og en demilitarisert sone. Men det er ikke noen stor hemmelighet at Russland som en stormakt med globale interesser, ønsker å få større råderett over øygruppen. I dag benytter de russiske spesialstyrker Spetznaz, den russiske Borneo-basen ved Nordpolen. Der driver de med taktiske øvelser og spesialtrening i arktiske omgivelser. For å komme dit reiser de via Longyearbyen lufthavn med våpen i kofferten.
En gradvis russisk militarisering av øygruppen kan være en test fra Putin sin side på norsk vilje til suverenitetshevdelse. Russland som en stormakt har behov for flere isfrie havner. Like vest av russegrensa finnes de. Mulighetsvinduet for Putin vil lukkes når Trump forsvinner fra Det Hvite Hus. Da vil forhåpentligvis normale forhold gjenskapes og svik, løgn, manglende kunnskap og selvforherligelse samtidig forsvinne.
Men i dag øker Russland sin innflytelse i alle verdenshjørner, mens Trump mister gamle venner gjennom sin oppførsel og brutale fremferd. Noe har skjedd når Tyrkia som natoland foretrekker å møte Putin fremfor Trump.
Meget tankevekkende og realistiske synspunkter og for ikke å si skremmende. Vi har hittil kunnet sette vår lit til artikkel 5 hvis den store bjørnen skulle finne på å røre på seg. Men med den nåværende amerikanske presidenten har vår sikkerhetssituasjon endret seg ganske drastisk.
Et stort paradoks er at den gode Erdogan minner sine allierte i Nato om artikkel 5! Ifølge han bør vi nå støtte ham i hans krig i Syria.
I dagens situasjon synes jeg det er berettiget å sitere Obstfelder : jeg tror jeg er kommet på en feil klode..