Rammebetingelser skreddersydd for nordnorsk verdiskapning

Fiskebåter ved Langkaia i Kamøyvær på 1930-tallet Foto: Ukjent

Vi lever i en tid med økende usikkerhet omkring i verden. Med en uberegnelig president i USA som har truet med å trekke landet ut av Nato og en mer aggressiv president i Russland med stor appetitt på andre lands områder, er ansvaret for ivaretakelsen av vår nasjonale sikkerhet i større grad lagt i våre egne hender.

Av sikkerhetsmessige grunner må derfor Norge markere grensene i nord på en klar og tydelig måte. Dette gjøres både ved tilstedeværende forsvar samt tilrettelegging av gode rammebetingelser for å skape bolyst og tilflytting av mennesker.

Men for at folk skal slå seg ned og bli boende må de ha arbeid. I nord har det alltid vært nærhet og tilgang til de rike naturressursene som har gitt arbeidsplassene og verdiskapningen.

Historikken 

Øksfjord 2007 – Fotograf: Bjørn Søderholm

For 150 år siden ble fisken hentet opp med små fiskerbåter hvor årer og seil var eneste fremdriftsmiddel. Derfor bosatte menneskene seg ytterst ute på kysten i små fiskevær nærmest mulig fiskefeltene. Krav til gode havneforhold var ikke avgjørende siden spissbåten og åttringen kunne dras på land ved dårlig vær.

Rundt 1900 kom introduksjon av motor i fiskeflåten. Båtene ble større og krav til trygge havneforhold gjorde av mange av de minste fiskeværene ble fraflyttet og nye og større fiskevær ble etablert.

Med unntak fra 1930-årene og krigsårene utviklet det seg mange sterke og levedyktige fiskevær langs hele finnmarkskysten og i resten av Nord Norge. Nærhet og sikker tilgang til råstoff samt en mer moderne og effektiv fiskeflåte skapte optimisme, arbeidsplasser og et yrende liv både på kaia, i egnebuene, på fileten og ellers i næringslivet i de små og store kystsamfunn.

Men noe skjedde sent på 1900-tallet. En feilslått fiskeripolitikk med overfiske og derigjennom svikt i torskebestanden fikk konsekvenser for kystsamfunnet.

Ta for eksempel Vardø. På 1960-tallet hadde byen drøssevis med fiskebruk i full sving, havna var full av fiskebåter, ny realskole og rådhus var ferdigstilt og Statens fagskole for fiskeindustri drev undervisning med elever fra inn- og utland.  Befolkningen var full av fremtidsoptimisme. I dag er byen til nedfalls. Vardø som ligger midt i smørøyet langt inn i Barentshavet, midt i torsken sitt rike, manglet plutselig tilgang på råstoff.

Bugøynes, et lite fiskevær ved Varangerfjorden, ble lagt ut til salgs av befolkningen. Langs hele kysten slet kystsamfunnene i mangel på råstoff. Befolkningsutvikling i fylket fortalte at noe var galt, riv ruskende galt.

Svarene på galskapen finner vi i riksrevisjonens rapport om hvordan kvotesystemet innen fiskeriene har fungert i perioden 2004-2018. Perioden kunne godt ha vært utvidet til å gjelde fra 1980-tallet.

Noen sitat fra rapporten:

  1. Lønnsomheten i flåten har økt, spesielt trålfisket
  2. Fiskeripolitikken de siste årene har ført til konsentrasjon av eierskap, færre og større fartøy og negative endringer for kystsamfunnene.
  3. Man har fått redusert aktiviteten i mange kystsamfunn.
  4. Endringene har fått negative konsekvenser for fiskeriaktiviteten
  5. Færre og større fartøy og ikke lenger en like sterk kobling mellom fartøy og kvote
  6. Økte kvotepriser har gjort det vanskeligere å rekruttere nye fiskere
  7. Antall fiskere går ned og fiskernes gjennomsnittsalder går opp

I Finnmark har vi alltid trodd av fisken tilhørte folket. Men det var før Kjell Inge Røkke gjorde sine hoser grønne overfor statsminister Stoltenberg og erklære seg som sosialdemokrat. En sterk allianse mellom finnmarkskommuner, AP og LO støttet Røkkes vei til fiskekvotene.

Findustråleren Skaidi omdøpt fra Findus 1 etter ombygging fra kullfyring til olje i 1954 ved Akershus festningskai i Oslo. Ombyggingen skjedde ved Kaldnes mek. i Tønsberg.

På 1990-tallet fikk Røkkes Aker Seafood tillatelse til å overta ca. 30 fiskekvoter mot å kjøpe flere fiskemottak langs kysten. Bærebjelken var løftet om arbeidsplasser og garantert råstofftilgang til lokalt næringsliv gjennom «leveringsplikten».

I 2003, under Bondevik regjeringen, ble leveringsplikten omdefinert til en tilbudsplikt. Siden den gang er leveringsplikten totalt pulverisert.

I 2013 ble to tredeler av torsken som var ment å holde liv i filetanlegg i Nord Norge sendt ut til det globale markedet av Røkke selskapet Havfisk. Noe av den samme fisken fant vi igjen som fiskepinner i frysedisken etter at den hadde vært en tur innom Kina. Røkke lurte alle.

 

Johan Castberg 

Skisse over Veidnes utbyggingen – Nordkapp kommune

I avgjørelsen om ikke å ilandføre oljen fra Johan Castberg i Barentshavet til Veidnes i Nordkapp  trumfet de bedriftsøkonomiske argumentene de samfunnsmessige hensyn til næringsliv og befolkning i nord. Igjen legges det opp til at naturressursene skal føres ut av landsdelen uten å gi noen verdiskapning til befolkning og næringsliv. Dagens regjering sier nei til ilandføring,  AP-Støre foreslo tidligere å føre oljen sørover gjennom «Støre-røret». Særdeles lite å skryte av både fra rød og blå side.

I løpet av de siste 20-30 årene har olje- og gassfunn utenfor kysten samt et økende reiseliv skapt håp og optimisme og nye arbeidsplasser i nord. Hammerfest, som var på tur ned i det sorte hull, lever nå på den gylne gren p.g.a. Snøhvit. Realiseringen av denne utbyggingen hang lenge i en tynn tråd, men ved å tilrettelegge for et skreddersydd skatteregime ble Snøhvit og Melkøya en realitet. Det har skapt nye kompetansearbeidsplasser i nord og velferd for hele landet.

Det gikk an for Snøhvit den gang, selvfølgelig går det an å få realisert Johan Castberg i dag. Myndighetene må spesialsy rammebetingelser slik at realisering av prosjektet kan finne sted. Alt er mulig bare man vil det sterkt nok og uansett EØS regelverk eller ikke.

Nordkapp

Nordkapp er et av Norges største reiselivsmål. Selvsagt skal næringsaktører som har investert i bygningsmasse og annen infrastruktur på platået, kunne kreve inngangspenger fra de besøkende som benytter disse installasjonene. Men friluftsområdet på platået ble ikke bygd av Scandic.

At Scandic krever parkeringsavgift fra folk som besøker Nordkapp er et klart tegn på at de besitter frekkhetens nådegave i rikt monn. Flere ti-talls millioner rett i egen lomma for noe som ikke er deres. Dette er samfunnets penger. Turistene kommer ikke til Nordkapp for å bese bygningsmassen til Scandic. De kommer for å få oppleve å sette sin fot på og se ut i evigheten fra det nordligste punkt i fastlands Europa, vårt Ultima Thule.

Mitt ønske

Staten Norge sitt hovedansvar er å ivareta befolkningens interesser på best mulig måte. For Nord Norge generelt og Finnmark spesielt må derfor samfunnsinteressene ha første pri og tillegges størst vekt satt opp mot bedriftsøkonomiske vurderinger utarbeid av store nasjonale og utenlandske konsern uten følelse av ansvar for lokalsamfunnene.

Rammebetingelser må derfor skreddersys av de nasjonale myndigheter for å få til økt verdiskapning i nord høstet av landsdelens naturressurser.

2 kommentarer

  1. Dette er en god beskrivelse av den Nord Norske virkelighet. Og fremtidige utsikter er at vi må skille
    Nord Norge fra resten av Norge. Da vil resten av Norge slippe å sende småpenger nordover som det blir gjort nå. Men Nord Norge vil heller ikke bli utarmet av søringan. Da vil det Nord Norske folket
    føle seg fri og bestemme selv over de fenomenale verdiene som er der både i havet og på land.
    Fiskerigrensen skal langt ut slik at hele kysten får råderett over verdiene i havet.

    1. Tror nok at vi fortsatt bør være en del av Norge, men forholdene må legges bedre til rette for næringsutvikling nordpå spesielt når det er våre naturressurser som blir benyttet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *