Blodhevn var en straffemetode som gikk ut på å straffe en eller flere slektninger av en gjerningsmann for dennes forbrytelser. Konflikten kunne bilegges ved å pålegge erstatninger som alle kunne se var sviende. Blodhevn ble forbudt i Norge under kong Håkon Håkonsson sin regjeringstid som varte fra 1217-1263.
Vår tids blodhevn kalles æresdrap. Æresdrap er drap på et medlem av en familie eller sosial gruppe av andre medlemmer grunnet gjerningsmennenes oppfatning at offeret har brakt skam og vanære over familien eller gruppen. Vanære er resultatet av eller mistanke om at et familiemedlem for eksempel kler seg i upassende klesdrakt, ønsker å avslutte eller hindre arrangert ekteskap eller ønsker selv å velge ekteskapspartner. Forhold utenfor ekteskap samt homoseksuelle handlinger er også å betrakte som vanærende.
Kvinnegrupper i Midtøsten og Asia mistenker at over 20.000 kvinner myrdes ved æresdrap årlig. Også menn blir drep for å gjenopprette familiens eller gruppens ære.
Æresdrap er noe som ikke tilhører vår norske kulturarv. Dette fenomenet har oppstått her i landet ved at immigranter og innflyttere, særlig fra muslimske land, har tatt den ukulturen med seg gjennom sin religion, kulturbakgrunn og levemåte.
For oss i Norge er det helt uforståelig at noen er villig til å drepe en søster, bror eller kone for å gjenvinne familiens ære. Bare tankegangen bak æresdrapsbegrepet bryter med alt vi står for når det gjelder menneskeverd, likestilling, respekt for hverandre og frihet til å bestemme over våre egne liv.
Utøvelse av æresdrap skjer i Norge i dag, det har også skjedd i mitt nærområde. Den delen av kulturarven til våre nye landsmenn må ikke få fotfeste i vårt land. Så lenge redselen for å blir drept henger over hodet på de som ønsker å bli et fritt og selvstendig menneske i det norske samfunn, vil vi aldri lykkes i å skape et trygt og inkluderende samfunn for alle.