I denne saken er vi alle kun finnmarkinger!

Innflyttingen til Finnmark startet for alvor opp fra midten av 1800-tallet. Årsaken til flyttingen var søken etter havets gull, fisken. 150 år senere flytter finnmarkingene ut av fylket, fisken er der fortsatt, men andre tar den. 

Jeg tenker på Vardø på 1960-tallet, yrende liv, fiskebåter over alt i alle størrelser, kvinnfolk og unga på jobb i egnebuene, på filéten, på kaia og på fiskehjellene. Optimismen rådet, latteren runget mellom veggene, kulturlivet blomstret.

Men fra begynnelsen av 1970-tallet skjedde det en endring. Større og mer moderne fiskefartøy med mer effektiv fangstmetoder inntok fiskefeltene. Kampen om ressursene ble skarpere. Mer og mer av fisken ble fraktet dypfryst på egen kjøl sørover forbi landanleggene langs kysten. De verdifulle trålkvotene, tilknyttet produksjonsbedriftene på land ble gjennom løfter om leveringsplikt kjøpt opp av kapitalsterke aktører, løfter som senere ble utvannet og brutt. De som tapte var de som var nærmest matfatet, Finnmarkingen.

Ta f.eks. Vardø i dag. En by i tilbakegang med hus som forfaller, et stadig synkende folketall og økende andel eldre befolkning. De unge forlater byen. Vardø er ikke alene.

Medisinen i bekjempelsen mot utflyttingen er at det skapes nye, interessante, utfordrende og godt betalte arbeidsplasser. For både kvinner og menn! Arbeid gir vekst, vekst gi bedre økonomi, bedre økonomi gir bedre skole, barnehager, helsetjeneste og kulturtilbud til befolkningen.

Snøhvit viser hvordan ting kan gjøres

Eksemplet med Snøhvitutbyggingen i Hammerfest viser at alt går an bare viljen og tiltakene er kraftige nok. Snøhvit har utviklet Hammerfest til en pulserende og aktiv by med gode kommunale tjenester og interessante jobber.

Et skattegrep i milliardklassen åpnet for utvinning av gass på Snøhvit-feltet. Flertallet på Stortinget fravek vedtatte skatteregler for å innfri utbyggernes krav til lønnsomhet. Historien har vist at dette ble en suksesshistorie fra nord.

De samfunnsmessige virkningene kan en lese fra rapporten «Dette er snøhvit», utarbeid av Norut Alta fra 2009. Fra oppsummeringen er hentet følgende:

«Den viktigste lokale effekten er at Snøhvitutbyggingen snudde en årelang negativ samfunns-utvikling i og ved ilandføringsstedet ved Hammerfest. Området har opplevd en betydelig befolkningsvekst i aldersgruppen 20-40 år, boligbygging og boligenes verdi har økt og de unge har fått større tro på ei framtid i nord. Det skapes en sterk lokal sysselsettingsvekst og en rask endring av næringsstrukturen i retning privat kunnskapsbasert tjenesteyting rettet mot olje- og gassnæringens virksomheter.»

Mye bra skjer i Finnmark. Men mye kan bli bedre, det viser utflyttingstallene.

«Tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms» ble opprettet i 1990. Den ble til i erkjennelsen av at det trengtes ekstra incentivordninger for å utvikle næringsliv og beholde bosetningen under krevende betingelser. De naturgitte ressursene er rike, men altfor lite av dette tilkommer fylkets næringsliv og befolkning til nytte.

Vel 30 år er gått siden etableringen av tiltakssonen og fortsatt er fraflyttingen sterk. Derfor er tiden nå moden til å vurdere nye og mer effektive tiltak, spesielt rettet mot etablering av nye arbeidsplasser. Vi må erkjenne at arbeidsplasser og verdiskaping er motoren i samfunnsutviklingen. Klarer vi å utnytte de naturgitte forutsetningene og unngå i for stor grad å bli avhengig av det offentlige, vil motoren kunne gå for full istedenfor halv maskin.

Ingen kan forby fiskere fra andre deler av landet å fiske utenfor finnmarkskysten. Ei heller kan de tvinges til å levere fangsten i nord. Men vi kan etablere økonomiske ordninger som gjør at de selv finner det lønnsomt å levere fangsten i Finnmark. Tilsvarende kan man etablere økonomiske ordninger som bedrer rammebetingelser for eksisterende og nye industrietableringer på land. Tilgang på risikokapital og kompetanse må også med i miksen.

Å benytte dagens «Tiltakssone i Finnmark og Nord-Troms» som rammeverk i arbeidet med å møte fremtidens utfordringer, passer som hånd i hanske. Tiltakssonen definerer geografi og synliggjør hensikten bak de foreslåtte nye tiltakene.

Det politiske arbeidet

Den nåværende tiltakssonen fungerer ikke etter intensjonene. Det viser flyttestatistikken. Finnmark krever derfor en mer oppdatert og treffsikker tiltakssone som imøtekommer dagens utfordringer. Tiltak som vil snu utviklingen fra ut- til innflyttingen, få næringslivet til å blomstre, og øker ungdommens lyst til å vende hjem.

For ikke å snuble i starten av den politiske prosessen, vil det letteste være å få Stortinget først til å enes om et prinsippvedtak.

Her må det vektlegges at nasjonen Norge er avhengig av at det bor folk også lengst nord i landet. Manglende befolkning vil utgjøre en sikkerhetsrisiko for nasjonen. Et Norge i nord uten mennesker kan friste andre land å teste suverenitetshevdelsen av våre nasjonale grenser og råderetten over ressursene i nord. Norge er derfor best tjent med en stabil, synlig og tilstrekkelig befolkningsstørrelse i Finnmark, sammen med et sterkt næringsliv og forsvar. Derfor må Staten være villig til å sette inn tilstrekkelige ressurser for at dette kan oppnås.

Prinsippvedtaket må deretter følges opp med tiltak som muliggjør måloppnåelse gjennom økonomiske grep. Det kan være å etablere skattemessige og andre økonomiske ordninger som gi økt etableringslyst, sikre ressurstilgangen i størst mulig grad og forhindre at våre naturressurser blir ført ut av regionen uten første å ha gitt arbeid og utvikling i nord.

I denne saken vi er alle finnmarkinger

Vi kan lære av lokalpolitikere fra Vestlandet. Fant de en sak med stor nok betydning for hele regionen, møttes de, ble enig om strategien, gikk til sine egne på Stortinget, bearbeidet disse og fikk saken igjennom på Stortinget.

I denne saken er vi verken røde, gule, grønne eller blå, kun finnmarkinger.