«Man må kjenne sin fortid for å forstå sin samtid» er det visstnok en klok mann som har sagt.
Siden 1985 har jeg med ujevne mellomrom drevet med slektsgransking. Dette for å bli bedre kjent med mine forfedre og deres liv og levne. Bare fra den tida da mine besteforeldre levde til i dag har utviklingen tatt et kvantesprang.
For å synliggjøre hva jeg mener, skal jeg fortelle litt om det min bestefar på morssiden gjennomgikk som liten gutt. Han ble født i Hammerfest i 1879 og var et såkalt uekte barn. Som liten ble han satt bort. I 7-8 års alderen lå han i fjøset sammen med sauene og geitene. Om sommeren gjetet han husdyrene og om høsten samlet han inn dyrene noen ganger barbeint i snøsørpa. Han spiste restene fra de andres bord og hadde det helt forferdelig. Da mora ble kjent med de forhold som han levde under, ble han hentet og satt bort til en annen familie. Der ble han behandlet som sønn i huset og fikk det veldig bra.
Dette var noe av virkeligheten i Norge da min bestefar startet sitt virke på denne jord.
Mine kvænske tippoldeforeldre på farssiden var bosatt like nord for Torneå i Nord Finland. De levde under trange kår med små muligheter til å få seg en stor nok jordlapp til å kunne leve av. Etter flere påfølgende fimbulvintrer startet de i 1864 sammen med sin familie på reisen mot ishavet i Finnmark. Ishavet, «the promised land», som både skulle gi dem arbeid, mat og det gode liv.
Før de startet på den lange reisen hadde de mistet to barn, en jente og en gutt, begge under ett år gamle da de døde. Sammen med min oldefar som da var syv år gammel og hans to yngre søstre, startet de på den lange reisen som varte i mange år. Reisen gikk via Kalix og Jukkasjärvi i nord Sverige, via Målselv, Lyngen til Hammerfest. For min oldefar (1857-1940) endte reisen i Kamøyvær på Magerøya i 1905 hvor jeg ble født vel 40 år senere. Under den lange reisen ble det født fire barn. En gutt ble født og døde i Jukkasjärvi, ei jente ble født i Kalix, ei i Lyngen og den siste jenta i Hammerfest i 1875.
Kvænene var flinke tømmermenn og snekkere og dyktig arbeidsfolk, men var også et barskt folkeslag. Dette gjorde at ikke alle nordmennene ute på kysten likte dem like godt. Det kunne gå vel hardt for seg når de slo seg løs.
Den gang mine forfedre emigrerte fra Finland, var det de som gikk under benevnelsen «dem» da de kom til Norge. På samme måte som i dag skjer med våre nye landsmenn.
I november 1944 igangsatte Hitler «den brente jords taktikk» i Finnmark og Nord Troms. Befolkningen der fikk hjemmene sine brent ned og måtte flykte fra alt de eide.
Noen rømte til fjells og overvintret i gammer, andre skjulte seg i grotter og huler i fjord- og kyststrøk, mens flesteparten samlet sine nærmeste, fylte fiskebåtene sine og dro sørover langs kysten. Bestefar med barn og barnebarn samt brødre og søstre og nærmeste familie og venner, 28 stykker til sammen, dro med sin fiskeskøyte på 48 fot nedover til Lofoten. Vår Herre holdt nok hånden sin over flykningene, aldri har det vært bedre vær enn akkurat i disse novemberdagene.
Vel en måned senere som flyktning fødte min mor ei jente jula 1944, min eldste søster. Min kone er født i Hamar og døpt i Furnes kirke som et resultat av evakueringen. Hennes foreldre var også flyktninger. Så nært i tid har min familie vært flyktninger.
Men på tross av en tøff kamp for å overleve, var de med på å bygge landet. De tok vare på sin barnetro, de sikret barna skolegang og utdanning, de innførte fellesordninger, de fjernet klasseskillet, de kjempet frem likestilling mellom kjønnene, åpenhet, tillit og respekt. De omgjorde Norge fra et av Europas fattigste til verdens rikeste land. De innprentet oss gode verdier og levesett.
Det siste min mor sa til meg den dagen jeg forlot hjemmet for å stå på egne bein var: «Oppfør deg som folk, vis respekt for andre, men la deg ikke bli tråkket på!»
Det er disse verdiene jeg vil kjempe for. Vår kultur og våre verdier er verd å forsvare. Norge er et samfunn bygget opp rundt solidaritet og tillit mellom menneskene. Vi har kun én lov som gjelder, Norges lover. Vi har et demokratisk styresett med åpenhet, ytringsfrihet og pressefrihet.
Men ikke alle av oss hegner like sterkt om disse verdier. Disse «snille» nordmenn som galant neglisjerer våre verdier og tar seg til rette med å fjerne og endre vår levemåte for ikke å «støte» våre nye landsmenn, utgjør en fare mot integreringen og er en direkte årsak til at fremmedfrykten øker. Å avlyse skolegudstjenesten til jul, vende å vri på tekstene til våre julesanger eller fjerner kors fra kirker og andre gudshus, gjør livet til våre nye landsmenn vanskeligere å leve. Flyktningene har aldri krevd det, men er de som får skylda og sinnet fra nordmenn rettet mot seg.
Men noen av våre nye landsmenn bringer også med seg nye kulturer som ikke kan aksepteres og må bekjempes.
Kjønnslemlestelse av unge piker, barnebruder, æresdrap, innføring av Sharia lover er noe av det nye som vi er blitt konfrontert med de siste årene. Vi er ikke vant med å møte kvinner hvor bare øynene er synlige. Det bryter helt med vårt krav til åpenhet. Vi er ikke vant med at unge jenter får slengt etter seg»hore» p.g.a. bekledning eller at jenter helt ned i 10-12 års alderen blir forsøkt antastet. En helt uakseptabel oppførsel som må bekjempes.
Men våre nye landsmenn har også mye å gi oss. Vennlighet og smil, spennende matkulturer og respekt for eldre samt et inderlig ønske om å få delta i utviklingen av sitt nye hjemland.
Jeg har klokketro på Erna sitt nye ord «hverdagsintegrering». Vi er alle medmennesker og ved å vise hverandre tillit og respekt vil vi klare integreringen, på samme måte som mine kvænske forfedre klarte det.
Hei Bjørn
Dette er et velskrevet og tankevekkende bidrag i en tung og mangeslungen alvorlig debatt – og som vi ikke kan løpe fra. Bakteppet du skildrer, treffer spesielt godt for folk i Finnmark og Nord-Troms som selv har mange innflyttede kvener og samer. I tillegg har vi selv erfart hvordan det var å være flyktninger i eget land i krig. Kanskje bør derfor Finnmarkinger ha spesilell erfaring med hva som diskuteres? Det vi nå erfarer er bare en sped start på begynnelsen på den. Vi lever i en verden hvor store deler av dens befolkning ikke lenger evner å brøfø seg selv. Overbefolkning, hungersnød og borgerkriger i særlig Afrika og Asia gjør at store deler av befolkningen er på flukt. Er ikke jorda de lever av uttørret og ubebeboelig, så har gjerne diktatorer, og interne stamme- og religionskriger, og skurker jaget dem til andre land som har lyktes bedre med å ivareta sin egen kultur og sitt levesett. Slik kvenene var nødstillt grunnet gjentatte uår, er det nå ufattelig mange flere i enda verre situasjon – og som nå er på vandring to «the promised land» med våre verdier og levesett vi har tilegnet oss fra våre forfedre.
Ja, finnes der en statistikk som viser hvor mange flyktninger det enkelte fylke har tatt i mot – og da gjerne også oppgitt i % av folketallet i det enklte fylke? Mon om ikke vi her nord kommer bra opp der?
Spørmålet blir – som de fleste av oss er klar over – hvor langt er vi villige til å gå – og hvor mye av vår velstand og kultur er vi villig til å ofre på andre mennesker som vil ta del i vårt levesett og vår opparbeidede hevdvunnen velstand – enten de er reelle og ærlige flyktninger i nød – eller uærlige «lykkejegere» som som skjuler seg blandt disse? Og hvor villige er de til å tilpasse seg – uten ville endre sin egen kultur?
Et moment er i nåtiden gjerne at de første som rømmer et land i nød. er de mest velstånde som har råd til å dra. De uten penger og mest nødstillte blir igjen, og er uten egen evne til å gjenreise eget land – gjerne etter borgerkriger og selvforskylt elendighet.