Golf kan for de uinnvidde, virke både enkelt og kjedelig. Jeg har et søskenbarn som påstår at å se golf på TV er som å se «maling tørke».
Men for de som er bitt av golf basillen, er spillet verken enkelt eller kjedelig. Det er intet som er så frustrerende som å slå kølla i bakken så jordfokken står, eller i lufta slag etter slag. Jeg trur faktisk at noen av de jeg har spilt sammen med har forsvunnet som medspillere som et resultat av nordnorske kraftuttrykk. Det har nok blitt vel kraftig for sarte ører. Så det vil jeg bare si, golf er langt fra kjedelig.
Veldig tidlig i min rufsete golfkarriere, like etter av min golfkompis, Tor Børre Langedahl, etter mye overtalelse og godsnakk hadde fått dratt meg inn i golfens uforutsigbare verden, dro vi sammen med våre damer til Tenerife. Her skulle det spilles golf.
Optimistisk og i godt humør ville vi varme opp på treningsfeltet eller «driving rangen», før vi skulle gå 18 hull. Jeg gjorde vel alle de begynnerfeil som kunne gjøres. Blant annet løftet jeg på hodet og slo med armene som en unge nå den venter på iskrem.
Resultatet ser dokker på videoen nedenfor. «Dårlige kompiser er bedre enn ingen kompiser» sies det. Tror jeg foretrekke «ingen kompiser». Tor Børre lurte seg til å filme meg mens jeg ante fred og ingen fare og slo 14 sorte hull i lufta. Legg merke til sidemannen. Siden jeg er venstrehendt og han høyrehendt, står vi med ryggen mot hverandre. Han syntes nok det var underlig å høre kølla suse uten å se noen baller bli slått ut på treningsfeltet eller rangen. Til slutt blir han nok nysgjerrig på hva som foregår og snur seg litt forsiktig.
Legg ellers merke til kameraristingen til filmmakeren som etter hvert begynner å riste mer og mer. Han greidde å holde seg til 14 luftslag var gjennomført, før han ikke greidde å holde seg lenger. Undertegnede lengst vekk i hvit skjorte.