Farlig spill fra bondeorganisasjonene

9. juni 2017 kl. 13:04

Det begynner etter hvert å tegnes et bilde av et velregissert spill iscenesatt av bondeorganisasjonene i forbindelse med de årlige landbruksforhandlingene med Staten. De fremmer krav som ligger rundt 1 milliard høyere enn det Staten kan tilby. Dette vet de , men de gjør det allikevel som en del av forhandlingsstrategien. Med så stor forskjell mellom tilbud og krav blir forhandlingene brutt etter kort tid. Forhandlingsinstituttet, som er etablert nettopp for å gjennomføre disse forhandlingene for Staten, blir koblet fra og Stortinget tar over.

Med en mindretalls regjering ved makten spiller de på at AP og SP sammen med småpartiene på Stortinget, vil presse regjeringen til å gi mer. Et politisk spill fra opposisjonen for å kunne tyne regjeringen.

Etter min mening er dette en farlig spill. Forhandlinger med Staten må gå gjennom regjering og ikke gjennom Stortinget. Dersom bondeorganisasjonene blir vant med at det bare er å bryte forhandlingene så vil Stortinget presse regjeringen til å gi mer, vil de selvfølgelig fortsette. Inndekningen er det regjeringen som må finne.

Regjeringen har helheten å ivareta, bondeorganisasjonene kun sine medlemmer. Stortinget er den lovgivende myndighet, regjeringen besitter den utøvende makt. Dette er måten vårt demokrati er bygd opp på. Det fungerer så lenge alle følger reglene.

Under nåværende regjering har bøndene hatt en lønnsøkning langt over det norske arbeidstakere har hatt i samme periode.

Bøndene er selvstendig næringsdrivende. Andre selvstendig næringsdrivende må greie seg uten milliardoverføringer fra Staten. Trekant samarbeidet mellom LO og NHO med Staten som støttespiller, har vært med på å skape ro og ansvarlighet i arbeidslivet samt moderasjon når det har vært nødvendig for landet. Hvor lenge trur bondeorganisasjonene at andre arbeidstakerorganisasjoner vil sitte stille å se på måten de driver «lønnsforhandlinger» på?

Helt til 2005 ble det gjennomført parallelle Fiskeri- og Landbruksforhandlinger med Staten. Etter 2005 falt Hovedavtalen med Staten og de årlige fiskeriforhandlingene bort. Antall båter er gått ned, antall fiskere er redusert til rundt 6000, men resultatet er en mer robust flåte og sikrere arbeidsplasser enn før. Produksjonen har økt, lønningene har økt og ungdommen søker seg igjen til yrket. Næringen er blitt en subsidiefri næring.

På samme måte som fiskerne er bondestanden viktig for matproduksjonen til befolkningen.  Men jeg trur også bøndene må være villig å tenke annerledes.

Aftenposten hadde den 7. juni et interessent innlegg av Anne Siri K. Bekkelund på ledersiden som jeg har lyst til å sitere siste avsnitt:

«Det er på tide å tenke radikalt annerledes. En start kunne være å ta alle pengene vi bruker på landbruk – både direkte og indirekte subsidier – og fordelt dem til bøndene etter en enklere nøkkel. I stedet for detaljerte produksjonsplaner, kunne vi belønne målene vi ønsker å oppnå, om det var vern av kulturlandskap, kriseberedskap eller spredt bosetning.
Ellers kunne bøndene gjøre hva de ville for å tjene mest mulig penger. Det ville fjerne mengder av papirarbeid og hundrevis av landbruksbyråkrater kunne blitt satt i produktivt arbeid. Bort med prisreguleringer, kvoter, plikter og tollbarrierer. Norske bønder ville blitt rikere, og norske forbrukere ville fått mer varierte produkter.

Bedre kan det ikke sies.

 

 

 

  • 2 kommentarer
Tilbake

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *